Langvarig langsomhed
En sånn pause
helt ufrivillig kastet inn i ditt liv midt
i det mest travle mest produktive kanskje midt i det meste festlige livet
så bom
sitter ligger du der i mørket og er invalidisert av din egen hjerne som har sagt
«Stopp! Jeg kan ikke mer. Jeg trenger en pause.
En lang pause.
Lenger enn du hadde kunnet forestille deg.
Og du må ikke gå over streken.
Du må ikke utfordre meg for da kommer jeg til å hevne meg så aller grusomst.
I flere måneder.
Men du vet det ikke før dagen etter om jeg hevner meg
så du skal lære deg å bli så følsom
så på vakt
så sensitiv overfor de minste symptomer på de minste tegn til at jeg din hjerne er løpt tørr for batteri
for hvis du ikke lytter kommer hevnen som en søt hvilepause i flere måneder
Jeg vet hva jeg gjør.
Jeg setter deg på standby i ditt eget liv
inntil du kan lære deg å lytte.
Inntil du har sagt stopp nok
så mange ganger at du kan være stille.
Helt stille.
Og lytte til hva jeg har å si deg.
Til hva din kropp har å si deg»
Og her, er det du har sagt stopp.
Du leter i din fineste hjerne etter svar etter anerkjennelse etter redningen men her her inne i min krise, i hjernens krise og mørkeste natt
er du alene.
Du kan ikke snakke med noen, ikke høre på noen, ikke se noen underholde deg fra bak et skjermbilde du kan ingenting.
Ikke snakke med dine nærmeste på telefon, ikke høre dine unger skråle av glede, ikke se lyset solen skinne inn dine vinduer du kan ingenting.
Du kan høyst ligge stille og telle din egen pust. Merke det som foregår inni deg. Merke følelsene skylle inn og ut av deg. Merke panikken gro over at du bare ligger stille. Det var så mye du skulle gjøre det var så mye du ville med ditt liv og her ligger du.
Ligger du.
Ligger du; og kroppen forvitrer fuglene synger og det er vår og du ligger her enda. Ungene blir større de begynner på skolen uten deg og du ligger her enda men du går jo ut selvfølgelig går du ut deltar i små doser men så ligger du der igjen. Små doser er alt du kan klare.
Det blir større
du kan klare naturen
du kan klare trærnes stille langsomme språk derest trygge tilstedeværelse i ditt indre kaos.
Du kan tåle at gresset svaier, at du bak solbrillene ser himmelens klargrå farge den er best da når den ikke er så blå
ikke så lys
ikke så mye sollys takk
men nå visner bladene de faller og du ligger der enda ligger i gresset det visnende gress og hviler du er kommet ut du har tatt naturen til deg du er blitt en del av naturen den langsomme væren det langsomme vesen. Naturen og du er ett
hvorfor har du ikke sett det før du har ikke hatt tid har vært på vei et sted et sted videre men nå er du ikke på vei noen steder du er bare her under treet i det visnende gress men nå vil du videre men du har ikke så travelt det er vinter det er vinter igjen
og du er der du var men kanskje nådd litt lenger du hadde aldri trodd du skulle ligge stille så lenge ditt indre liv har fått andre farger flere farger du kan se det nå du kan merke det nå du løper ikke forbi det på hastig vei til bakeren jobben stylisten designeren
du er en annen nå det kan være hastigheten var brutalt behagelig
men du er der nå i den behagelige langsomhet
den som før var grusom
den som før var panikkartet krevende av deg
fordi du alltid var på vei videre du er langsommere nå
i alle dine bevegelser
du møter barna nå på en annen måte
de er der også de møter deg de elsker å få en klem av deg
du er den beste mor selv om du har ligget stille et helt år trærne vokser også veldig langsomt
men du synes faktisk at du vokser veldig fort nå her inne inne i deg vokser det.
Like fort som treet vokser du
det spirer gror
ditt frø spirer gror strekker seg mot himmelen helt ned i røttene ned der fra jorden henter den kraft den ikke visste var mulig helt der oppe fra himmelen åpner det seg lys og du tåler det bedre lyset
du tåler det nå du kan gå lengre øyeblikk uten solbriller du tåler det det er en champagne verdig
du feirer ser godt inn i øynene til din mann kanskje du nå kan ha litt overskudd igjen til litt nærhet
men det skal være langsomt vàr berøring du har nesten ikke tålt berøring
nesten ikke tålt forstyrrelser av ditt indre liv din indre ufrivillige kontemplasjon trærne rører seg også veldig lite bare i vind
bare når det stormer som værst
de står urørlige i stille vær men de vokser likevel
du vokser likevel
du vokser helt vilt nå og nå er barna nesten blitt et år eldre og mer enn det og du er her stadig du ligger mindre men du er her du ligger ofte
du legger deg når det blir for mye du kan merke det nå
du ville ikke merke det i starten det var et sjokk at du ikke kunne tåle at du ikke kunne bevege deg så hastig som du var vant til men nå er det godt
behagelig
du liker det du nyter å bevege deg langsomt for du kan bevege deg
du vet at det ikke er noen selvfølgelighet
du vet at farten nok kommer med tiden men du vet ikke lenger om du vil ha den ikke den samme hastigheten som før
ikke de samme kravene masingen ropene skrikene etter dine ytelser dine prestasjoner dine flotte ord dine anerkjennende taler om de gode tingene de viktige tingene de store tingene alt det du kunne skulle ville var
men nå er du bare her du er bare mor du er bare her hjemme du er bare et tre et tre som står stille i stille vær og lite vind men du står du vokser likevel
i mer vind vaier du en smule men du står støtt ditt frø en gang var du faktisk et frø
utrolig men sant
det store treet vokste opp av et lite frø helt utrolig men sant
det er så mye som er utrolig men sant tenker du mens du merker treet vokse inni deg strekke grenene utover oppover røttene nedover blir en del av alt og ingenting som omgir deg som omslutter deg som er en del av deg du vokser du tenker ikke mer du bare er du bare lar det skje du bare lar fingrene få lov til å fyke over tastaturene for du kan skrive uten å se men du kan skrive
du kan ikke lese det du skriver men du kan du kan!
Det er utrolig.
Akkurat som et tre kan spire gro vokse strekke seg opp og ut nær men ikke avhengig av de andre trærne men de snakker sammen
ja de snakker visst sammen trærne
Du er avhengig av lyset det er trærne også du har gjemt deg for lyset lenge nok nå
du måtte gjemme deg bak solbriller skyggeluer nedtrukne gardiner men nå
langsomt strekker du armene opp mot lyset og nyter det langsomt varsomt for det er der det er der alt sammen og du visste det bare ikke
jo du visste men du hadde gått forbi det i farten
du trodde du visste noe annet og så var det der hele tiden
langsomheten i sevjen som stille fyller stammen med liv lyset som skaper som skaper som skaper liv
blader grønne blader liv det er vår igjen det er vår og du ligger her fortsatt to år etter men det er vår
og nå kan du merke fuglenes sang
du synger med dem du hjernen slår deg ned igjen
jeg hjernen slår deg ned igjen hvis du blir for hurtig
du er ikke kvitt meg enda jeg slipper deg aldri
jeg er her som en påminner om at du er et langsomt vesen en lille langsomhetens prins som erobrer verden med små skritt
hodet først
nei kroppen følelsene lysten først
du lever
Elin Pausewang, 7.april 2017 – efter 2 år med hjernerystelse